skyldfølelse

Kjære Ulv.

Han var alltid glad, klar for fest og rampete som få. Jeg trodde lenge jeg elsket ham.
Etterhvert vært ble kjærlighet til vennskap. Et vennskap jeg trodde ville vare evig.

Vi delte det meste, hadde alltid gjort det. Både før og etter vi var sammen.
Så ringte telefonen, sent en kveld.
Selvmord. Overdose av diverse piller. Livet stod ikke til å redde.
Jeg ante ikke at han hadde slike tanker. Jeg fikk sjokk da jeg fikk vite det. Verden snurret rundt meg, mens jeg slet for å holde følge.
En ide slo rot i hodet mitt. Kunne det være min skyld?
Vi hadde senest tre dager før snakket om A, som jeg faktisk føler utrolig mye for. Jeg har aldri følt det slik, selv om det er tydelig at det ikke er gjensidig. Jeg sa tilogmed at jeg elsker ham.
Nå vil jeg ikke ha den følelsen mer. Den skjærer i meg, som smerte, samtidig som jeg vet jeg elsker ham overalt. Selv om jeg vet at Ulv hadde ledd og sagt jeg var tåpelig som trodde det ville hjelpe å fornekte følelser. Men han er ikke her mer. Jeg sitter alene igjen, med mange spørsmål og ingen svar. Var det min skyld? Hvorfor?

Jeg savner ham noe så innforjævlig.