Farmor og pianoet

Piano er en av de vakreste lydene  jeg vet om. Når fingrene bare flyver over tangentene, og en melodi, en historie kommer sakte, men sikkert flytende, er tid og rom plutselig mindre viktig. Jeg handler på ren impuls under påvirkning av piano. Det gir meg en følelse jeg ikke kan beskrive, jeg ville fulgt lyden til verdens ende. Kanskje litt slik barna i tryllefløyten følte det?

Denne gangen, som de fleste gangene jeg spiller, har jeg ringt farmor uten egentlig å ha noget å si. Farmor, som er den beste i hele verden på å snakke i timesvis om ingenting, tar ikke slike opprigninger, og jeg reiser dit på lørdag. Jeg gleder meg. 

Farmor spiller forresten piano hun og, men bare når hun tror ingen hører. Jeg har våknet til pianomusikk midt på natten, helt fra jeg var liten. Hvis man lister seg for høylydt, slutter pianoet brått å spille den sedvanlige, men ikke mindre sørgmodige melodien hun nesten alltid fremfører. Om man derimot klarer å snike seg lydløst ned, får man ikke bare høre meget mer, men også innsikt i forandringene i uttrykket. Er man ekstra heldig går hun videre til en litt lettere melodi, som innehar en mer munter tone. Det er disse sjeldne øyeblikkene som har lært meg det lille jeg kan. 

Da snur hun seg, ler slik bare farmor kan, og mens jeg får sette meg på krakken, åpner hun de store,franske vinduene på vidt gap.

"La oss vise dem hvor dyktig du er blivet, Elive." Jeg nikker, som alltid, lydløst, og spiller en av de få sangene jeg kan. Etter en times tid spør farmor om jeg måske vil ha noget å drikke? Litt te? 

Jeg får grønn te, med sitron. Er det vinter, må man hente tepper, både til seg selv og pianoet, spesielt om det snør inn de åpne vinduene. Hvorvidt pianoet tåler kulden, har ikke Farmor tid til å bry seg med. Som hun selv sier;

"La dem kunne høre oss, Elive! La oss spille for hele verden!"