Jeg gråter og ler om hverandre. Tiden går senere enn vanlig, men jeg rekker ingenting. Alt snurrer, jeg har for lengst gitt fra meg kontrollen. Nå bare svever jeg rundt, uten riktig å vite hva som foregår. De jeg omgir meg med forstår om mulig enda mindre.
Jeg er ensom, samtidig som jeg ikke har et minutt alene. De skjønner ikke hva jeg mener; jeg har nettopp insett realiteten selv. I det store og hele er jeg mutters alene, sammen med verden.
Enkelte ganger trenger man bare tid. Og ord. Hvordan forklare at jeg er lykkelig, men har det frykteligere enn noensinne?
and the hardest word is love
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar