et innlegg i en tilstand man normalt er ferdig med når man er like gammel som meg.

Venner er noe av det beste som kan skje deg. (jeg sier noe av det beste, fordi det er svært personlig hva man mener er det aller beste, selv om min mening kommer frem gjennom teksten) Er man enda heldigere finner man gode venner. Gode venner er de som er der når verden raser som verst, men de er også der i øyeblikk som er "too good to be true".  

Jeg, personlig, hadde aldri overlevd uten mine venner. Aldri. De er den familien jeg aldri fikk. 

Enkelte av dem betyr mer for meg enn noe annet. Jeg kan ikke leve uten. Og før jeg visste ord av det, kom det snikende innpå meg; det er ikke lengre vennskap. Jeg liker ham mer enn som en venn. Og av alle underlige reaksjoner kom glede, og en følelse av lykke. Iallefall i et minutt eller så. Helt til jeg innså at jeg vil aldri risikere vennskapet. Jeg kommer aldri til å se om det kunne blitt noe mer. Hvorfor? Fordi vi er venner. Han er en av mine beste venner, og jeg er redd for at han ikke føler om meg som jeg gjør om ham. Jeg gir faen i den mulige kjærliheten. Jeg prøver iallefall. 

Verden er pokker så urettferdig noen ganger.