De setter seg ned rett ovenfor deg, stirrer deg dypt i øynene, og uten å ane noget om hva du egnetlig står ovenfor, vet de plutselig alt om deg.
Sjelegranskere.
Jeg både frykter og elsker dem.
De gir meg en kort følelse av å være fanget under vann, forsvarsløs, men behagelig.
Overdøvende stillhet.
Man trenger ikke male et bilde, når noen allerede har sett fotografiet, sa mormor. Hun kunne se meg, som om jeg hadde vært lavet av glass.
Jeg liker å være ugjennomsiktig. Å vite at andre gjennomskuer meg uten å anstrenge seg det minste skremmer meg vel litt. Jeg vil heller innta den sedvanlige observatørrollen.
dette bildet har vel lite med teksten å gjøre, men han er svært sjelfull. og sannferdig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar