En jeg kjente kunne spille xylofon. Ikke slik som småbarn gjør, med deres sjarmerende plink-plonk'er og fornøyde glis efter endt konsert, men virkelig skape små finurlige melodier på dette særdeles undervurderte instrumentet. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan det gikk til, for min venn kunne verken noter eller tabular, men spille xylofon? Intet problem.
Etterhvert som tiden gikk, ble det rett vanskligere å finne tid til Xylofonspilling. Tiden er en slu skapning. Den har skjulte allianser, og mangt et menneske har gått i dens feller. Min venn var dog ikke en av dem, og da Tiden oppdaget at nogen var forsvunnet gjennom fingrene dens, tok den hevn.
Xylofonen ble med, men utelukkende tatt frem i mitt nærvær. Hvorvidt dette skjedde som følge av mine stadige oppfordringer eller noget annet, er det ingen som kan vite.
Tiden rev og slet i min venn, og ettersom intet menneske er usårlig, ble mine visitter sjeldnere. Siden sluttet jeg helt at komme. Det var ikke i mitt lodd at sitte ved min venns side nu. På tross av mitt fravær, fikk jeg en gang nu og da en telefon, hvor det ikke ble sagt et ord. Gjennom røret kunne en høre toner, både glade og sørgmodige.
Min venn holdt frem med disse små telefoneringene. Like før jeg skulle legge ned røret efter en uvanlig lang opprigning, kunne jeg høre en stemme. Jeg løftet røret, og min venn fortalte meg om følelsen det gav å spille. Spille fordi det var det ene som man var sikker på eksisterte. Spille fordi det fjernet sinnet, sjelen, tok det med ut og bort.
"Xylofon og saltvann, det er det jeg opplever nu. Intet annet. (pause) Nu er jeg dog rett sliten."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar