Har dere noen gang opplevd å huske noe som du egentlig ikke er sikker på har skjedd? Huske noe som ditt eget minne, selv om du egentlig bare har hørt andre snakke om det?
Da jeg var svært ung, døde en jeg holdt meget av.
Når folk skulle snakke med vesle Elive i begravelsen, ville alle de sortkledde gi meg deres egne minner, deres historier, deres fotografier av personen.
Heldigvis var Farmor der, og beskyttet meg. For hvordan kunne jeg forklare de sortkledde at ved å fortelle alle de små historiene, drev de vekk mine egne minner, de små glimtene et barn er istand til å huske, og erstattet dem med livløse historier? Farmor var snarrådig og holdt meg bestemt for ørene under enhver samtale som inneholdt det hun kalte falske minner.
Den dag i dag er jeg meget takknemlig for det. For når jeg ser tilbake, minnes tidligere erfaringer og mennesker, er de fleste av minnene mine egne. Dog, en håndfull har jeg i senere tid funnet ut tilhører andre mennesker.
Jeg blir ofte melankolsk når det blir snakk om minner. Melankolsk, men samtidig lykksalig.
Husker du....?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar